Knut Olav Omholt, gårdbruker i Lardal, Vestfold

Hva gjør du, når du skjønner at noe er galt, men avfeies med at alt straks er i skjønneste orden? Vestfold-bonden Knut Olav Omholt angrer på at han ikke varslet.

Hjemme på gården i Svarstad i Vestfold tar Omholt imot Halle Arnes, distriktsleder i Norsk Landbruksrådgivning HMS.

Så går han 10 år tilbake i tid – til den gangen han besøkte en kollega han kjente flyktig, og oppdaget at dyra ikke hadde fått det stellet de skulle. Da han konfronterte ham, fikk han høre at «ja, nei, det var så mye å gjøre», at han allerede var i gang med å ordne opp, så dette skulle gå bra.

Dermed satt Omholt med dilemmaet:

En vond visshet.

Et vagt løfte.

Og en frykt for at varsling bare ville skape trøbbel.

Jeg sviktet kanskje den gangen, da jeg ikke gjorde noe
Knut Olav Omholt i fjøset hjemme på gården i Lardal

Knut Olav Omholt i fjøset hjemme på gården i Lardal

– Jeg ville jo ikke ødelegge drifta hans ved å fly til Mattilsynet eller politiet for å rapportere hva jeg hadde sett, så jeg lot det være med det.

Noe tid senere skjønte han det valget var galt. En alvorlig dyretragedie ble rullet opp.

– Og da tenker jeg: Jeg sviktet kanskje den gangen, i og med at jeg ikke gjorde noe, sier Knut Olav Omholt.

Men hvor krevende er en slik avveining?

– Det er heller ikke så lett å si hva jeg skulle gjort. Vi bønder driver og jukser i mange fag, men å være hobbypsykolog også, det er ikke særlig lurt.

Å være hobbypsykolog, det er ikke særlig lurt

Halle Arnes kunne ikke vært mer enig:

– Man skal rett og slett ikke operere som hobbypsykolog. Men vi har en hel næring som er bekymret for at vi stadig får opp slike saker.

– Hva er ditt generelle råd til bønder som har mistanker slik Knut Olav hadde?

Halle Arnes

Halle Arnes arbeider i Norsk Landbruksrådgivning HMS

– Det handler om å komme i dialog med folk, gjerne rundt et kjøkkenbord som vi sitter nå. Norsk Landbruksrådgivning HMS er en viktig del av nettverket til bonden. Hvis personen ønsket kunne vi bistå og få kontakt med bank eller regnskapsførere, siden bekymringene ofte handler om økonomi.

– Eller ett hakk videre: Hvis det er snakk om sykdom, så er det i alle kommuner et oppegående helsevesen vi kunne åpnet dører til. Kanskje er det produksjonsmessige ting som det trengs hjelp med, sier Arnes – og legger til:

– Min erfaring er at alle står klar og ønsker å hjelpe, men man får ikke gjort noe når man ikke vet at folk sliter.

 

Det handler om å komme i dialog med folk

– Hva tenker dere om hvordan man opplever å bli tipset om?

– I de fleste tilfeller er folk faktisk glad for det, men det er ikke sikkert de vil si det med en gang. Kanskje vil de først reagere med sinne når henvendelse kommer. Men jeg tror at de aller fleste, i ettertid, vil være glad for at andre bryr seg, sier Arnes.

Og Omholt istemmer:

– Hvis jeg hadde sagt fra den gangen, så kunne kanskje en dyretragedie vært avverget. Da hadde vi spart bonden og hans familie for masse påkjenninger.

Knut Olav Omholt (t.v.) og Halle Arnes ved kjøkkenbordet

Knut Olav Omholt (t.v.) og Halle Arnes ved kjøkkenbordet

– Slik som du sitter og tenker nå, tror jeg dessverre at det er mange bønder som reflekterer i ettertid av enhver slik tragedie, sier Arnes.

– Men hvilke kvaler led du da du vurderte om du skulle angripe saken på den ene eller andre måten?

– Det var opplevelsen av å være tyster. Vi er opplært, de fleste av oss, til at du ikke skal sladre. Men jeg burde jo varslet, det var ikke spesielt snilt å ikke varsle. Jeg ser i ettertid at jeg skulle varslet Mattilsynet den gangen. Antakelig hadde det vært mye mer til hjelp for ham, hvis han på dét tidspunktet hadde fått hjelp – framfor at det skulle gå så langt at en tragedie, en virkelig stor tragedie, ble et faktum.

Vi er opplært, de fleste av oss, til at du ikke skal sladre