Hans Edvard Torp, bonde og leder i Vestfold Bondelag

Bondens psykiske helse må bli et naturlig tema å snakke om og ta på alvor. «Hvordan har du det, egentlig?» – Hvis ingen spør, så er terskelen høy for at bøndene begynner å prate om det selv.

Det sier Hans Edvard Torp. På gården i Re, nord for Tønsberg, driver han som en av landets største andeoppdrettere. Og som leder i Vestfold Bondelag har han lang fartstid i næringens tillitsmannsapparat.

– Bonden er landbrukets aller viktigste ressurs. Vi har ikke råd til de tragediene som kan ramme mennesker og dyr som følge av en bonde i ubalanse. Men bonden må selv ta tak.

Han peker på bondens ansvar for drift og for egen situasjon.

Bonden må selv ta tak

Hva blir tillitsmannsapparatets viktigste bidrag?

– Vi må senke terskelen for å spørre om hjelp. Understreke at å oppleve psykiske utfordringer ikke er så uvanlig som mange tror. Skape og forsterke arenaene for å ta opp temaet. Rett og slett: Sette dette på dagsorden.

Omtrent halvparten av den norske befolkningen vil oppleve perioder i livet der den psykiske helsen utfordres. Landbruket skiller seg ikke fra resten av samfunnet her.

Torp understreker at bonden både er individualist og deltaker i et sterkt fellesskap.

– I bondeyrket er vi mange individualister. Men på tvers av det er det også en veldig sterk gruppetilhørighet. Når det har vært vanskelige innhøstningssesonger, så er det alvorlig for den enkelte bonden, men det er lettere – tross alt – når vi er flere med samme skjebne.

Han mener at forutsetningen for å øke hele standens bevissthet omkring psykisk helse, er at man blir bedre på å tenke gjennom og kjenne igjen egen situasjon og at bonden er ærlig med seg selv.

Det er lettere når vi er flere med samme skjebne
Foto: TORE BERNTSEN VISUALDAYS

Hans Edvard Torp er en av Norges største andeoppdrettere

– Jeg tror vi ofte går for lenge alene med våre bekymringer. Det kan være så enkelt som å drøfte det med en nabo eller en god kollega. Vi som prater mye sammen på det faglige plan, kan bli flinkere til å si «du, nå sliter jeg litt, nå er det tunge dager» – og kanskje begynne med å spørre om hjelp.

Og jo før man spør, jo bedre:

– Det kan være hjelp i innhøstingen, det kan være hjelp med dyrestell, det kan være hjelp til noe vedlikehold, noe du føler det er tungt å komme i gang med. Det kan være bare små ting i starten, små ting som hjelper deg til å legge om kursen.

Vi går for lenge alene med våre bekymringer