I dag kan Oddvar og kona Berit nyte utsikten over den vakre Lomunddalen, nordøst i Møre og Romsdal. Snart har det gått 20 år siden alt ble nattsvart.
Hva skjedde? I en nesten umerkelig bevegelse ble gårdsarbeidet han gledet seg over gradvis tyngre, arbeidslysten svant, anstrengelsene for å skjule at noe var galt ble stadig sterkere.
Til slutt kom smertene, først lammende, så stikkende fysiske smerter.
Det er deprimert du er, Oddvar. Det til gagns også!
Oddvar og Berit med kyrne
– Lenge sa jeg ikke noe til Berit, men prøvde å holde det for meg selv. Så en dag var vi til doktoren, Berit var med. Det var virkelig alvor. De drev på å undersøkte meg da han kom inn, gammel-doktoren. Han har fulgt meg helt livet, helt fra jeg var en baby. Han ble stående og se på meg. Og så utbrøt han: «Det er deprimert du er, Oddvar. Det til gagns også!»
Oddvar Pedersli har gått en lang vei siden legen stilte sin diagnose en gang midt på 1990-tallet.
– Selv var jeg egentlig glad for å få høre at det var en depresjon. Hvis legen ikke finner noe reiser man hjem uten svar og i undring. Er det kreft, kanskje? Hva er det de ikke finner? Men når man setter ord på det, så er det til hjelp. Det er som medisin for den diagnosen jeg fikk, sier han i dag.
Men noen ganger er det ikke nok med ord, selv om det er de riktige. Han reiste fra legen med resept på antidepressiva og beskjed om å ta det med ro. Det kom avløser i fjøset, kyrne fikk stell og gårdsdriften gikk brukbart.
Men det var et skjørt byggverk. Og da oppgavene etter hvert hopet seg opp utover vår og sommer, smalt han i veggen.
– Til slutt ble jeg lagt inn på psykiatrisk.
Diagnose: Manisk depressiv.
Sykdommen var smertefull, men ikke uten verdi
Han husker da han kom. Hva de spurte om på sykehuset. Hva slags mål hadde han for oppholdet?
«Å bli frisk.»
«Alle som kommer hit, blir friske.»
Det var det de svarte, men det var ikke det han trodde. Han var rett og slett helt tom. Tanken på at det skulle bli bra igjen, kunne ikke vært mer fremmed.
– En dag kom Berit og ungene på besøk, men jeg lurte på hvorfor de kom. Jeg skjønte ikke vitsen med å kjøre helt til sykehuset, midt mellom fjøsstell og alle oppgavene på gården. Det var den yngste som sa det: «Grunnen til at vi kom, er at vi er glad i deg, pappa!»
Oddvar Pedersli trodde ikke at han skulle bli frisk.
Motgang ble til slutt en styrke for Oddvar Pedersli
– Men jeg ønsket å være mottagelig for den hjelpen de ga meg. Det var viktig for meg å få hjelp fra andre. Etter hvert lettet det for meg, og jeg reiste hjem. Jeg kom i gang, jevnt og trutt.
– Jeg er stor takk skyldig til Berit og ungene som støttet meg da det var på sitt verste. Det er ikke så selvsagt at man klarer å holde sammen som familie. I slike perioder er det lett for at man går hver sine veier.
Sykdommen var smertefull, men ikke uten verdi.
– Personligheten min har vel kanskje forandret seg litt. Jeg har kanskje modnet på et vis. Når man faller, så lærer man å reise seg igjen. Hvis man går oppreist hele tida, så vet man ikke hva motgang. Motgang er en styrke, egentlig.
Det kan ramme hvem som helst
Men hva skjedde? Hvorfor skjedde det?
– Det er vanskelig å svare på. Det kan ramme hvem som helst. Det kan ramme deg. Det kan ramme meg. Men årsaken? Det kan være så mye – arv, miljø og ting vi blir utsatt for, sykdom, dødsfall og sorg. Det er en del spørsmål man ikke får svar på. Det er sikkert mange som synes det er et dårlig svar, men jeg har egentlig ikke noe bedre svar på det.
– Mange klarer det. Men jeg klarte det ikke, sier Oddvar.
Han har vært aktiv bonde og det meste av tiden i fullt arbeid siden sykdommen rammet.
– Jeg har god hjelp av Landbrukskontoret og av Orkla-ringen. Samtidig har helsevesenet vært veldig flink til å støtte opp.
Gjennom årene har han brukt mye tid på å gi tilbake. Hvorfor?
Oddvar og Berit Pedersli
– Det er til god hjelp for den som rammes at det er mest mulig åpenhet. Jeg fikk tidlig etter depresjonen et ønske om å kunne hjelpe andre, ut fra min erfaring gjennom levd liv. Ved å blottlegge meg selv litt får jeg andre til å begynne å åpne seg også.
– Hvis jeg klarer det, føler jeg at det er noe verdt at jeg ble utsatt for dette. Jeg fikk beholde livet sjøl, og har lyst til å hjelpe slik at andre også kan glede seg over livet – selv om de plages.
I dag holder Oddvar foredrag om det han opplevde.
– Kanskje kan jeg gi dem håp om at det faktisk er en utvei, dersom de blir syke.
Jeg fikk beholde livet sjøl, og har lyst til å hjelpe andre
