–Når vi springer fortere og fortere, er det lite som skal til før vi kjører oss for hardt

Med kalenderen smekkfull av oppgaver, 50 kyr på båsen og makskvote på melkeproduksjon, kunne tilsynelatende ikke det tredje ryggprolapset kommet mer ubeleilig for Odd Christian Stenerud. Men det ble redningen.

– Jeg hadde ikke møtt veggen, men følte at jeg så bort på den, sier Odd Christian.

Odd Christian og Margreta hjemme på gården Hogstein på Godøya, med utsikt mot Ålesund på fastlandet

Som tillitsvalgt i Norges Bondelag, engasjert i arbeidet på det lokale bedehuset, som kordirigent og styreleder på folkehøgskolen der han for over 30 år siden møtte kona Margreta, ville trebarnsfaren fått dagene til å gå – selv uten ansvaret for en gård.

Men det er gårdbruker han er, først og fremst.

Hogstein gård ligger på et nes på Godøya, ved Valderhaugfjorden utenfor Ålesund. Helt nederst mot fjorden ligger Hogstein-fyret.

– I en periode da jeg hadde det veldig tøft, fikk jeg besøk av en mann jeg har stor tillit til. Jeg ba om en samtale. Vi gikk til fyret, satte oss ned, og så fikk jeg for første gang snakke om de belastningene jeg hadde.

Jeg innså at det går an å si nei

Odd Christian satt i en klemme han tror mange bønder kjenner seg igjen i

– Jeg trengte en samtale for å sortere tankene. Jeg begynte å bli sliten, hvis jeg ikke gjorde endringer ville jeg nok smelle i veggen. Gjennom samtalen innså jeg at det går an å si nei. Det er lov.

Mange ville sikkert si det burde være et enkelt valg: «Odd Christian, du må tenke deg om. Ett prolaps. To prolaps. Da må du gjøre noe!».

– Men hva er valget? Jeg satt der med stor gjeld, med en familie som skulle leve. Da kom det tredje prolapset også. Jeg hadde sju mann i arbeid med å bygge ut fjøset, og vi hadde 50 kyr som skulle kalve. Margreta kjørte meg til sykehuset, og spurte «hvordan skal vi greie dette»? Men så mobiliserte hele familien, og vi kom oss gjennom.

Odd Christian Stenerud satt i en klemme han tror mange bønder kjenner seg igjen i.

– Jeg må innrømme at jeg alltid har sett på meg selv som en bulldoser, som bare kjører på. Ser jeg motstand, så er det bare å peise på, sier han.

Men hvor lenge går det, egentlig?

– En dag kjenner du at motoren på bulldoseren er svakere. Da må du stoppe. Du må tenke deg om.

Når du kjenner at motoren er svakere, må du tenke deg om.

Odd Christian bestemte seg for å sortere: Hvilke oppgaver belastet ham i hverdagen? Og så plukket ham dem vekk. Sa nei til noe. Og ja til noe annet. Innførte noen vaner som gjorde pausene bedre og viktigere.

– Det er banale ting, på én måte. Men de minuttene du tar fri blir det mer kvalitet over. Samtidig har jeg lært å fokusere på alt jeg har gjort i løpet av en arbeidsdag, ikke det lille som jeg ikke rakk.

Mange kan kjenne seg igjen i den utviklingen Odd Christian beskriver:

«Tenk på alt du har gjort, ikke det lille som gjenstår», er et av Odd Christians motto

– Da jeg begynte som gårdbruker for 30 år siden skulle jeg leve av 12 kyr. Og plutselig måtte jeg ha over 20 kyr. Og nå har vi over 50. Hva har det gjort med hverdagen min? Jeg springer fortere og fortere, uten at inntektene har fulgt med.

Når man kompenserer med ekstra innsats, vil man fort kjenne at kreftene ikke er der som før. Odd Christian maner til at man stopper og spør seg om hvilke prioriteringer som er viktige.

– I en slik setting er det lett at vi kjører for hardt, og snart merker at kreftene ikke er der som de var før. Da er det utrolig viktig, at du stopper opp og spør deg: «Hva er det som betyr noe for meg?».

– Når du er blitt så sliten, så må du ikke bli forundret over at det tar tid å komme seg opp igjen. Men det går oppover!

Ikke fokusér på det du ikke har fått gjort

For Odd Christian Stenerud har venner vært viktig.

– Det er alltid godt å ha gode venner. Kanskje trenger man hjelp den andre veien neste gang. Jeg har ofte opplevd at det passer godt når en kamerat dukker opp, enten med litt praktisk hjelp, eller kanskje bare en samtale.

Samtidig behøver det ikke alltid å være de nærmeste som kan gi den avgjørende hjelpen:

Odd Christian startet med 12 kyr. I dag har han 50. «Jeg springer fortere og fortere», sier han 

– Det er ikke alltid man finner svarene hos de aller nærmeste. Kanskje er man redd for å legge igjen informasjon hos dem som du helst ikke ønsker å møte igjen.

– Men tenk litt større: Er det folk som du har møtt, som du har tillit til, kanskje utenfra bygda for at det ikke skal bli så tett, som kan ha nye perspektiver? Kanskje de bare kjenner deg litt, og derfor lettere tør å si ting direkte.  Det trenger du, når du leter etter svar, er at noen er konkret og klar.

Det er ikke alltid man finner svarene hos de nærmeste